En helt ny hverdag – og natt

Det er mange år siden jeg slutta å ha telefonen på soverommet. Jeg har vært så flink! Hver kveld har den blitt satt til lading i stua og jeg har gått en helt skjermfri natt i møte. Men sånn er det ikke lenger nå.

På nattbordet ligger den, hver natt, med alarmen på. Vekkerklokka fungerer som backup. Jeg kan jo risikere å glemme meg og trykke på slumre når alarmen går. Det er ikke lenger et alternativ jeg har. Jeg må opp.

Overveldende. Alt for mye å ta inn på en gang og en veldig bratt læringskurve. Men her er det bare å henge med i svingene! Den 17. februar 2020 fikk familien vår en ny følgesvenn: Diabetes type 1. Røver´n på 8 år ble lagt inn på Ahus med blodsukker tett oppunder 50 mmol/l og diagnosen var udiskutabel. Vi hadde jo skjønt at noe måtte være alvorlig galt. Google mente at alle symptomene pekte mot diabetes, men jeg hadde lett og lett etter andre forklaringer. Da legen på barneakuttmottaket forklarte oss at dette helt klart var diabetes type 1, ble vi først lettet over at det ikke var noe mer alvorlig. Men da ante jeg ikke hva dette egentlig er. Og det var kanskje like greit. Det hele er nok lettere å håndtere når man får det i små porsjoner og kan ta det inn over seg litt etter litt.

Å bli skrevet ut fra sykehuset var ikke en liten porsjon. Jeg var redd. Jeg var faktisk mer redd nå enn da jeg, 20 år gammel, forlot fødeavdelingen med eldstemann, da jeg innså at han var helt prisgitt min evne til å omstille meg til mammarollen. Nå hadde jeg også en behandlerrolle jeg måtte tune meg inn i og jeg sto ansikt til ansikt med utfordringen det er å skulle kombinere disse to. Behandler og mamma. En som forsøker å trygge og roe, for så å stikke og etterpå trøste. Etter bare en og en halv ukes opplæring under innleggelsen og én uke med oppfølging av hjemmesykehus på telefon, følte jeg meg absolutt ikke trygg på at jeg kunne nok til å ta ansvar for behandlingen på egen hånd. Men vi fikk beskjed om at vi kunne ringe, når som helst på døgnet, hvis det var noe vi trengte veiledning på. Det føltes litt greiere da.

Nå har vi holdt det gående på egen hånd i elleve uker. Hver natt må jeg eller gubben opp. Blodsukkerapparatet må gjøres klart før man lister seg inn på rommet, setter seg ned på golvet ved siden av senga til Røver´n og lurer fram armen hans fra dyna. Så forsiktig som mulig finner man fram en finger og stikker. Noen ganger er det et bomstikk, det kommer ikke nok blod og vi må stikke på nytt. Da våkner han som regel. Deretter må blodsukkerverdien vurderes. Er det lavt? Må han vekkes for å få noe å spise? Er det høyt? Må jeg sette insulin for å få det ned? Hvor mye insulin skal jeg da sette? Hvordan gikk det resten av natta forrige gang han hadde denne verdien på dette klokkeslettet? Må det måles igjen om en time eller to? Eller skal vi satse på at det holder seg fint og la både han og oss sove en litt lenger økt før vi måler igjen? Kan det gå helt til frokost uten å bli lavt? Så noteres tallene ned, blodsukkeret og antall gram karbohydrater eller enheter insulin han har fått. Og til slutt er det tid for å snike seg tilbake i seng, sette alarmen på tidspunktet for neste måling og forsøke å sovne igjen.

Og sånn går nettene. Noen er rolige med greie blodsukkerverdier, andre er stressende med høye eller lave verdier, avbrutt søvn for gutten og alltid en usikkerhet rundt om det jeg gjør er riktig. De sier det blir enklere når han får sensor og slipper å stikke hver gang blodsukkeret skal måles. Det håper jeg virkelig.

One thought on “En helt ny hverdag – og natt

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s